– Do you hear what I hear –
Kunstneren Orion Righard har et bilde med påskiften
Hur blir man lycklig?
Svaret på bildet synes jeg er fint å ta med seg inn i årets julehøytid.
Man ser vad man har och inte vad man inte har..
For det ble et annerledes år, 2021 også.
Det som vi før kjente som normalen blir kanskje aldri det igjen, og husker vi egentlig hva denne normalen er nå, etter snart to år med pandemi…
Når julen kommer og et nytt år står på trappene reflekterer vi jo gjerne over året som har gått og håp vi har for det nye året.
Det er mye glede og trøst i håp, troen på at vi kan gjøre en forskjell, at vi kan endre på ting og at vi på en måte starter med blanke ark.
Jeg har hatt to veldig spesielle år. Mamma i lockdown, med restriksjoner og avstand. Nær familie som står utenfor og vinker inn til den lille. Besteforeldre som tålmodig måtte vente på å holde barnebarnet sitt i armene for første gang.
Spente foreldre på julaften i fjor. Fra ubeskrivelig glede til sjokk, vantro og traume.
En høytid på brannskadeavdelingen på Haukeland. Pinnekjøtt fett på de søteste små klær.
Frykt for å miste, for å reise tomhendt hjem.
Tapper liten tass som i dag har ingen varige men.
Barnehagestart og en høst preget av sykdom og våkenetter, ting jeg var blitt fortalt, men som jeg nå har erfart…
En annerledes start på et lite liv, men som for han vil ha vært helt normalt.
En dyrbar skatt som ikke aner hvordan et annet liv har vært.
For han er dette normalt, og om noen år vil dette livet kanskje være alt vi husker også.
Avstand, restriksjoner, nedstengninger og munnbind.
Drømmen om en klem eller å holde rundt våre nærmeste og samle alle vi kjenner uten å tenke på at vi kanskje gjør noe galt.
Det er fort å kjenne på alle de sorgtunge dagene korona har ført med seg, alt vi har mistet og alt vi ønsker var annerledes.
La oss likevel prøve å finne varme i det vi har denne julen, sette pris på alt vi har.
I alt det vonde vi har opplevd den siste tiden har jeg likevel vært takknemlig for korona, om det i det hele tatt er lov å si.
Jeg har fått oppleve å bli mamma, få ro til å bli kjent med vår lille i fred og ro, fått finne ut av oss tre som en familie og laget minner der minner skal gro. I alle de små øyeblikkene som blått titter fram, i en sykehusseng, i en skog og i en klem.
Se små tingene i livet som minner meg på hvor heldig jeg er og hvor velsignet jeg har vært hele denne tiden.
Det er ikke alle som har det som oss, og det er ikke alle som har evnen som meg, til å finne gleder i mørke og finne styrken i håpet, troen om at ting vil bli bedre.
Noen kjenner på mørke, noen kjenner på enorme tap og på en håpløshet nå, hvor julen igjen ble nedstengt og vi må holde avstand igjen.
Hvor bedrifter og folk mister sitt levebrød, og hvor familier strever for å betale strømmen.
Barn som lever i fattigdom og eldre som kjenner på ensomhet.
I øyeblikk som dette er heldig det eneste ordet jeg tillater å sette på meg selv.
For jeg er så innmari heldig.
Jeg skal ferie jul med mine nærmeste i en varm og god stue, med all den maten vi klarer å spise. Med pakker under treet og et godt teppe å dra over oss når natten senker seg.
Så i år er mitt eneste ønske dette, og jeg ønsker det for deg.
Når ting ikke ble som du ønsket, prøv å se på hva du har, og ikke på hva du ikke har.
Finn glede i de små øyeblikkene, for det er de som virkelig er de store.
Ta vare på hverandre og la skuldre og julefreden senke seg når vi snart går inn i den hellige natt.
De beste ønsker til deg og dine.
Juleklem fra Siv.
I år syntes jeg det var passende med Lucia sangen.
Svart senker natten seg
I stall og stue
Solen har gått sin vei,
Skyggene truer
Inn i vårt mørke hus
Stiger med tente lys,
Santa Lucia, Santa Lucia
Natten er mørk og stum
Med ett det suser
I alle tyste rom
Som vingene bruser
Se, på vår terskel står
Hvitkledd med lys i hår
Santa Lucia, Santa Lucia
Mørke skal flykte snart
Fra jordens daler
Slik hun et underfullt
Ord til oss taler
Dagen skal atter ny
Stige av røde sky
Santa Lucia, Santa Lucia