Verden gjennom mine øyne….

Posted On 28. desember 2018

Mandag 9. februar 2015

2015 © Studio Asbjørnsdotter

Hvordan ser du egentlig på verden? Hvilke øyne har du på deg når du går der ute, på stien gjennom livet?

Noe av det jeg alltid har elsket, er å rusle langs stranden, i skogen eller ved havnen med kameraet mitt hengende over halsen. Gjennom linsene ser jeg verden slik jeg vil, i de fargene jeg elsker, og motivene de blir til mens jeg går. Himmelen forandrer seg flere hundre ganger i sekundet, bladene beveger på seg ustanselig og sjøen skvulper inn mot land i sitt eget tempo.

Det å kunne gå ute blant det mektige bildet som er naturen føler jeg en frihet, en glede og en følelse av å være til. Det er som om du er helt alene i verden, men likevel s er du omringet av liv.

Pappa elsket naturen mer enn noen, og mamma har alltid tatt bilder av den. Jeg har vært så heldig at jeg har fått lidenskap til begge deler.
Til jul så fikk jeg nye objektiv til kameraet mitt av Tommy. Han savnet å se lidenskapen til foto i øynene mine, mitt forhold til naturen og til det at jeg var stadig ute for å ta bilder. I det siste har jeg kun tatt bryllupsfoto og det er noe jeg virkelig elsker, men han ønsket at jeg tok bilder for meg, ikke for noen andre.
Det å endelig ha tid til å puste ut mens jeg rusler nedover stranden mens jeg foreviger det jeg ser er noe jeg har lengtet etter den siste tiden uten at jeg faktisk har gjort så mye med det.

Noen ganger trenger vi et dytt i riktig retning, en påminnelse om hva som virkelig betyr noe for oss, hva lidenskap er og hvordan leve for oss selv, ikke alltid bare for alle andre. I en så travel tid som vi lever i i dag så tror jeg at vi ofte glemmer oss selv litt, vi glemmer hva som virkelig gjør oss lykkelig. Vi har det så travelt med å alltid være på mobilen, være tilgjengelig, være i øyeblikket og på nett at vi faktisk glemmer å leve. Jeg vil ikke ende opp som 70 åring og kun ha bildene på instagram å vise til. Jeg vil i likhet til min mor ha et rom med fotoalbum som jeg kan dra frem når jeg ønsker, glemme meg bort i minner om den tiden som var, men likevel huske at jeg levde, at jeg følte og at jeg var tilstede i øyeblikket.

Jeg vil ha de dype samtalene, jeg vil føle verden, jeg vil oppleve den, jeg vil se den med mine øyne, ikke alle andres. Jeg vil ta tilbake tiden, tiden min.

Jeg innrømmer gladelig at jeg elskser sosiale medier, jeg koser meg på instagram, på twitter og på Facebook, jeg digger Snapchat, men jeg er likevel kommet dit at jeg prøver å legge mobilen vekk litt oftere, for det er da virkelig ikke noe gøy å være på familemiddag når alle sammen sitter med hodet ned i hver sin mobil.

Vi lever jo i stor grad mye mer overfladiske liv i 2015 enn vi gjorde i 1990, jeg skulle av og til ønske at kanalene var få, videobutikken fremdels var stedet vi gikk til for å drømme oss vekk, ikke for å få en kjapp middag dagen derpå. Hvem husker vel ikke når telefonen var fast og numre til venninner var lagret i hodet og kom frem på autopilot i det du så tallene foran deg. Kan du noen nummer i dag? Jeg kan ikke engang Tommy sitt mobilnummer, men nummeret hjem til foreldrene til venninnene mine sitter fremdeles som støpt.

Vi måtte prøve litt mer før, streve litt mer, i dag kommer det meste til oss før vi har løftet en finger, valgene og mulighetene vi har er uendelige.

Jeg setter pris på utviklingen, men tror også at det er viktig å ta tiden tilbake, reflektere over hvor vi står i verden. Jeg vil at den verden jeg ser skal jeg se gjennom mine øyne, gjennom å oppleve verden, gjennom å oppleve mine nærmeste, gjennom å lytte og gjennom å dele.

Når jeg nå rusler nedover stranden, kameraet hengende over skuldrene, ja, da skal jeg verdsette det bildet jeg er omringet av litt oftere. Den kalde vinden strykende over huden, fingertupper kalde som is og nese så rød som Rudolfs…
Det er da vi virkelig kjenner at vi lever, at vi er !!!